En augustdag i 1882 steg 230 djerve utvandrere fra Norge i land ved munningen av elven Umzimkulu i Natal på den sørafrikanske østkysten.  Fulle av forhåpninger hadde de forlatt Ålesund seks uker tidligere for å bygge seg en ny og bedre tilværelse.  Men virkeligheten var ikke fullt så rosenrød som de var forspeilet.  År met motgang og problemer ventet dem.  Men en kjerne av dem holdt ut, og i dag, 120 år senere, er det fremdeles mange gode norske navn å finne i dette området.  Fremdeles kneiser den norske kirken på åskammen ovenfor byen Marburg, men nå er ikke lenger nordmennene alene på kirkebakken - snarere tvert imot, det er ikke så mange av dem igjen.

Det var hovedsakelig sunnmøringer, folk fra Ørsta og Volda, som hadde latt seg friste av kaptein Landmark på skipet Lapland.  Han hadde reist gjennom Natal og Zululand, og mente at dette ville være et ideelt sted for norske utvandrere, fremgår det av et festskrift som ble gitt ut i forbindelse med femtiårsfeiringen av ilandstigningen.  Han fortalte om dette i avisene i Norge, og det vakte interesse især hos sunnmøringer som gjerne ville vekk fra de karrige kår de levde under her hjemme.  De fikk løfte om gratis reise fra London til Durban, og hver skulle få 400 mål jord mot en mindre betaling. 

On an August day in 1882, the Lapland, carrying some 230 brave immigrants from Norway, made landfall at the mouth of the river Umzimkulu in Natal.  Six weeks earlier, the immigrants had left Ålesund in hopes of making a new and better life for themselves in this strange and distant place on the east coast of southern Africa.  They could not know that years of hardship lay in store.  Yet though some of them would return to Norway, a core group held out and built up Marburg, the settlement they founded 3 kilometers inland.  So it is that 120 years later, many Norwegian names can still be found in Marburg, where the tower of the old Norwegian church, built by the settlers at the crest of a ridge, still dominates the local landscape. 

The immigrants came mainly from the region of Sunnmøre, specifically from the communities of Ørsta and Volda.  They had been persuaded to make this dramatic change in their lives by one Captain Nils Landmark, who, according to a Festschrift published in connection with the fiftieth anniversary of the settlement, had decided, after traveling around Natal and Zululand, that this would be an ideal area for a Norwegian settlement.  Landmark planned the expedition and spread word of it through Norwegian newspapers, stirring interest particularly among poor farmers and fishermen in Sunnmøre who wished to improve their circumstances.  Those who signed on were promised free travel from London to Durban, plus 100 acres of land, in exchange for a minimal payment.