At nordmennene tidlig lærte å beherske havet

From an article by Sven Bjørne Larsen about the history of mountaineering in Norway:

At nordmennene tidlig lærte å beherske havet, betviles vel knapt av noen. Heller ikke er det tvil om at gjetere, jakt og jordbruksfolk tidlig benyttet seg av naturens rikdommer til fjells for å spe på et ellers så fattig jordbruk. Men selv om fjellet tidlig ble overvunnet, var ikke dette av kjærlighet til fjellet. Det var som nevnt behovene for mat og samferdselen mellom bygdene som gjorde det nødvendig å dra til fjells. Etter flere århundre med naturalhusholdning fulgte det en periode med utbygging av veier og etablering av nye reiseruter. Embetsverket ble etter hvert utbygd og bedre beskrivelser av hele vårt land fulgte etter. Vitenskapsfolk inntok de mest sentrale fjellområdene og lagde gode beskrivelser av geografi og botanikk. Men den store entusiasmen uteble. Selv ikke den kjente norske dikter Henrik Wergeland ga noen god markedsføring av den norske fjellheimen.

Det var folk av en helt ny kultur som begynte å besøke de norske fjell. Deres innstilling til fjellturer var den største forskjellen fra deres norske forgjengere. Engelskmennene var nemlig ikke først og fremst drevet an nytteturer eller vitenskapelig forskertrang. De reise for sin fornøyelses skyld, for å se et merkelig land og oppleve uvanlige begivenheter. Det var med andre ord de vakre fossene, de høye fjellene og de dype fjordene som nå skulle utforskes. Deres bakgrunn var imidlertid ikke bare eventyrlyst hos en overklasse som ikke behøvde å bruke tiden til arbeid. Den skyldtes også et helt nytt natursyn. Engelskmennene mente at fjellene var vakre, og var i sterkere grad enn nordmennene på den tiden drevet av den romantiske bølgen.

Allerede i 1820-årene ble Vestlandet og Hardanger populære reisemål blant engelskmennene, og våren 1828 nådde presten og amatørgeologen Robert Everest fjellområdet på Fillefjell med utsikt til de høyeste toppene i Jotunheimen. Selv om de første engelske pionerene først og fremst så på fjellene på avstand, så sørget de for gode maleriske beskrivelser fra sine opplevelser.

Sommeren 1848 gikk den unge artilleriløytnant M S Biddulph sammen med sin venn globetrotteren Thomas Forrester i land i Arendal etter en 8 dagers tur over Nordsjøen i forrykende uvær. Disse to unge menn var grepet av den sportsånd som på midten av 1800-tallet hadde sitt første store gjennombrudd i England. De bestemte seg derfor at deres tur til Norge - i motsetning til sine forgjengere - skulle gjennomføres til fots. Etter å ha krysset gjennom Telemark og Hardanger kom de til Sognefjorden. Biddulph dro derfra alene for å se på Hurrungane, mens Forrester reiste over til Østlandet. Biddulph var kanskje den mest ergjerrige og satte seg ”høye mål”. Store Skagastølstind skulle bestiges. Noen bestigning ble det ikke - tåken lå tykk rundt toppen ! Han reise deretter til Østlandet, men allerede året etter gikk han i Jotunheimen og fikk oppleve den fantastiske fjellnaturen ”i all sin storhet”.

The fact that Norway’s mountains are both a beautiful spectacle and a recreational paradise is such a cliché nowadays that it can be difficult to believe that there was ever a time when people felt differently. But they did. Norwegians became acquainted early with their mountainous regions, just as they mastered the seas centuries before many other peoples did; yet whether they were rowing across the Atlantic or hiking up slopes in Oppland, they weren’t doing it for fun or because they loved the scenery. They did it out of hard necessity. When shepherds beheld mountainsides green with spring, they saw not majestic scenery but desirable grazing land; when a hunter scrambled up a forested slope, his thoughts were not of the glories of nature but of the deer that he hoped to put on his family’s dinner table.

For traders and other rural folk, the mountains were simply difficult terrain that had to be traversed in order to reach the next village or hamlet. As the centuries passed, the mountains continued to be tamed: roads were built, maps drawn, botany described and catalogued. Yet in all this time, few if any Norwegians saw their country’s mountains as worthy of admiration for their sheer beauty or for the enjoyment they could provide. Even the nineteenth-century lyric poet Henrik Wergeland seems not to have responded to their splendor.

It took the English to do so. The difference was cultural: toward the end of the 1700s, England was visited by the spirit of romanticism. That spirit, of course, would sweep Europe; in France it inspired the Revolution of 1789, and in Norway it would enkindle the romantic nationalism of the mid 1800s. But in England, more than elsewhere, romanticism was manifested particularly in an attraction to nature. Poets like Wordsworth and Coleridge, painters like Constable and Turner, and other like-minded souls, began to feel, as Byron would write, that “there is a pleasure in the pathless woods...There is society where none intrudes.”

It is little wonder that some of the Englishmen infected by this new romantic enthusiasm for nature were soon drawn to Norway, with its dramatic mountains and fjords. By the 1820s, Vestland and Hardanger had become popular destinations for well-heeled English visitors. In the spring of 1828, the minister and amateur geologist Robert Everest traveled to Filefjell, where he got a look at the highest peak in Jotunheimen. Indeed, most of the members of this first wave of English tourists saw their mountains from a distance, and traveled not on foot but in horse-drawn coaches.

Then, in the summer of 1848, M.S. Biddulph, a young artillery lieutenant, and his globetrotting friend Thomas Forrester sailed across the North Sea to Arendal. A violent storm made the eight-day crossing a difficult one; but the young men had only just begun to tackle nature. Unlike earlier English tourists in Norway, they decided to proceed by foot, walking through Telemark and Hardanger to Sognefjord. From there Biddulph then went on alone to Hurrungane, while Forrester traveled to Østland. Biddulph, perhaps the more daring of the two, contemplated climbing Norway’s third highest mountain, the 2,405-meter high Store Skagastølstind-whose peak was at the time considered unconquerable-but was dissuaded by an impenetrable fog that lay thick around the summit. A year later, at Jotunheimen, he marveled at the “greatness” of the mountain scenery.