Jeg hadde vært bosatt i Norge i seks måneder, før jeg godtok at jeg burde gå på norskkurs. I begynnelsen, etter at jeg hadde flyttet hit fra USA og hadde inngått partnerskap med min norske kjæreste, planla jeg å lære språket av meg selv. For jeg ville ikke sitte i et klasserom igjen. Få ting, syntes jeg, ville vært mer pinlig enn akkurat det. Heller ikke ville jeg bruke mange måneder sammen med en gruppe homofober fra land hvor homofile blir fengslet – eller blir utsatt for enda verre ting.

     I hvert fall følte jeg at et kurs ville fjerne all romantikk rundt det å lære seg et språk. I stedet for å lære norsk systematisk på en skole, ville jeg bli kjent med språket på samme måte som med en kjæreste; mystisk, intimt, à deux. Du kan le, men i begynnelsen så metoden ut til å virke. Hver dag satt jeg og slet meg i gjennom norske aviser. Daglig, konsentrert som en klassisk filolog, studerte jeg tekstingen på «Frasier» og «The Simpsons». Og jeg lyttet intenst til samtalene mellom mine venner – og forsto mer og mer. Ikke så mye, men mer.

     Men å snakke var en helt annen sak. Hver gang jeg våget meg på å uttale en setning, fikk jeg svaret (på engelsk), «Hva prøver du å si?» Endelig ga jeg opp og meldte meg på kurs som begynte i slutten av januar på Rosenhof opplæringssenter. Vi var 18 i klassen fra 17 forskjellige land. Den første dagen måtte hver enkelt av oss stille og svare på enkle spørsmål foran hele klassen: «Hva heter du? Hvor kommer du fra?»  Og – naturligvis – «Er du gift?».

     «Jeg har en partner», sa jeg da det ble min tur. Pultene var plassert i en hestesko, slik at vi satt med ansiktene mot hverandre og jeg så meg rundt etter reaksjoner. Ingenting. Mot slutten av dagen, var det klart at jeg var den eneste homofile i klassen. En eller to dager senere, snakket den lille, beskjedne sørkoreanske kvinnen til meg i gangen.

     – Din partner?, sa hun.  Hva driver hun med?

     – Han, sa jeg.  Hun blunket.  

     – Han?

     – Han!

     – Å, sa hun. Et sekund gikk. To.

     – Hva driver han med?

     Og det var det. Ikke noe problem – ikke med henne, ikke med noen andre. Vi møttes hver morgen i tre, eller fire timer. Lærer Liv holdt hjulene i gang i et drepende tempo. Etter bare et par uker, nektet hun å svare på spørsmål som ble stilt på engelsk.

     I begynnelsen hadde jeg en forventning om at jeg, en yrkesskribent med doktorgrad i engelsk, ville lære norsk raskere enn de andre. Ha! Mange av elevene viste seg å være fryktelig flinke til å snakke flere språk. For eksempel kunne den ukrainske kvinnen flere slaviske språk og den pakistanske mannen snakket både urdu, farsisk, bengali og fransk flytende. Dessuten snakket alle godt engelsk.

     Og jeg? Spansk på skolen, litt tysk på universitetet. Også hadde jeg plukket opp nok fransk og nederlandsk til å delta aktivt  – om nølende – i de vanlige tomme kranglene om amerikansk kulturimperialisme som finner sted nesten hver gang en amerikaner befinner seg på et utested et eller annet sted i Europa. Men jeg hadde glemt store deler av disse språkene (slik jeg også hadde forlagt mange års differensialregning).

     Selvfølgelig er dette typisk for amerikanere. Siden vi har få sjanser til å bruke andre språk, glemmer vi dem fort. Og dette er, tror jeg, er årsaken til at vi synes andre språk er så romantiske. Mens å lære norsk for klassekameratene mine, ikke var mer romantisk enn å lære å betjene et pressluftbor, eller en kopidreiebenk. Uanstrengt vekslet de mellom ulike språk, som om hjernene deres hadde lagret dem i hver sine datafiler. Min norsk derimot, ble stappet inn i en ramponert mental skoeske sammen med de fillete restene av andre fremmedspråk. Stilene mine var oversvømmet av nederlandske ord og spansk syntaks. Derfor ble min første lærepenge ydmykhet.

     Jeg innså at å lære et nytt språk som voksen, er som å reise tilbake til spedbarnstadiet. Og at jeg ikke kunne lære mye uten også å tillate meg en barnslig sårbarhet. Denne følelsen av å være et barn, ble forsterket av det norske ordet som beskrev vår stilling. Liv påpekte nemlig overfor oss at vi ikke var «studenter», men «elever». Men ingenting understreket min følelse av å være barn igjen, mer enn stiloppgavene vi fikk: «Skriv et brev til en venn og fortell om en tur.» «Si hva du liker å gjøre i fritida.» Det var som å være tilbake i tredje klasse igjen.

     «Dere må bli som små barn». Denne setningen fra evangeliet, tenkte jeg på i løpet av de mange barnslige og «dumme» samtalene i klasserommet. Andre ganger virket Dante mer passende: «Oppgi alt håp, alle de som går inn hit.» Inne i meg følte jeg ubehag og tenkte fornærmende og (ja) kulturimperialistiske tanker: «Morsmålet mitt er engelsk – det er et verdensspråk! Hvorfor kaste bort tid og følelser på dette nordiske lappeteppet, dette vanskelige språk sammensatt av hundre uforståelige dialekter?»

     Tøys, selvfølgelig, men jeg hadde i alle fall ett rimelig irritasjonsmoment: På kurset leste vi hundrevis av historier og samtaler om ektepar. Jeg forventet at før eller siden, ville en av fantasifigurene i disse øvelsene være homofile. Det skjedde ikke.

     Men for det meste følte jeg en barnslig glede – en undringens fryd over at noen få norsktimer per dag kunne forårsake at skyene delte seg og at gåtene oppløste seg. (Det ble blant annet mye lettere å følge med på samtalene jeg overhørte på bussen.) Jeg pratet mer og mer med mine norske venner på norsk; og for hver uke som gikk, virket det mindre flaut og mindre anstrengende, og mer som – en vanlig samtale. Da jeg begynte å drømme på norsk også, innså jeg at jeg ikke lenger stod utenfor og så inn. Det var spennende.

     Og like spennende var den store felleskapsfølelsen blant oss elever. I begynnelse hadde jeg bekymret meg for den manglende romantikken rundt norskkurs. Men det ble jo motsatt. Jo mer jeg lærte språket, jo mer bevisst ble jeg på min forbindelse med hele verden, gjennom vennene som lærte sine første norske ord ved min side. Kurset lærte meg at grensene mellom innfødt og utlending, øst og vest, og selv mellom homo og hetero, kanskje ikke er riktig så store som jeg hittil hadde trodd. Og hva er vel mer romantisk enn det?

BLIKK, april 2001